Alan Woods, redaktør i marxist.com, ser på den urolige tilstanden verden befinner seg i nå, i begynnelsen av 2021. Kapitalismen befinner seg i krise. Samtidig som en håndfull milliardærer beriker seg, er de fleste fanget mellom koronaviruspandemien og fattigdom. Men marxister er og forblir optimistiske. Arbeiderklassen og ungdommen er i ferd med å stramme musklene som en forberedelse til kampene som kommer.
[Source]
«Den som ler, har ennå ikke hørt de dårlige nyhetene.» (Bertholt Brecht)
“Håpet springer evig i menneskets bryst”. De berømte ordene til den store engelske dikteren Alexander Pope fra 1700-tallet inneholder en sannhet om menneskets psyke. Til slutt er det håpet som holder oss i gang. Det er det som opprettholder oss gjennom livets prøvelser og lidelser.
Selv i de mørkeste øyeblikkene, når vi føler oss overveldet av vanskeligheter på alle kanter, er det denne sta troen på at ting til slutt vil bli bedre som gir oss den nødvendige moralske styrken til å fortsette å leve og slåss, selv når alle oddsene ser ut til å være imot oss.
Men hva vil skje dersom alt håp slukkes? En verden uten håp vil være et mørkt sted. En slik verden vil det være umulig å leve i. Og hvis en tar bort folks håp om en bedre fremtid, tar en bort alt som er igjen av deres menneskelighet og verdighet.
Eliminasjonen av håp etterlater bare ett mulig svar, og det svaret er desperasjon. Folk svarer på desperasjon på forskjellige måter. I utgangspunktet er det bare to veier som er åpne for dem. Den ene er veien til passivitet, apati og til slutt konklusjonen om at livet ikke er verdt å leve. Men det finnes en annen vei. Mennesket er en veldig sta skapning, og er ikke villig til å trekke konklusjonen om at det ikke finnes noen vei ut. Den andre veien er veien til revolusjon.
Godt nytt år?
I løpet av midnatt, da 31. desember blir til 1. januar, er det vanlig å ønske venner og familie et godt nytt år. Dette året har ikke vært annerledes. Gamle Pope hadde rett: håpet springer evig i menneskets bryst.
Så, som vanlig, hevet vi glassene og ønsket alle et godt, sunt og velstående år, i håp om at 2021 blir bedre enn 2020. Tross alt kan det knapt bli verre!
Og likevel, og likevel … dypt inne i hjertet, hvor mange av oss trodde egentlig på denne optimistiske spådommen? Sannheten skal fortelles, det er veldig lite empirisk bevis som kan rettferdiggjøre den.
Pandemien er fortsatt ute av kontroll, og utsetter millioner av mennesker for unødvendig lidelse og død. Totalt antall coronavirus-tilfeller på verdensbasis ved utgangen av 2020 var 82.421.447. Og det totale antallet registrerte dødsfall var på 1 799 076.
Det er ingen tvil om at disse offisielle tallene undervurderer den reelle situasjonen i betydelig grad. Hvem kan med rette stole på den offisielle statistikken over mennesker som har dødd av denne forferdelige sykdommen i India, for eksempel?
Det er tilstrekkelig å peke på den åpenbare forfalskningen av statistikk for å minimere antallet COVID-19-dødsfall i Storbritannia og andre såkalte avanserte land for å understreke poenget.
Og siden virus ikke viser respekt for nasjonale grenser, blir ikke engang de rikeste statene spart. Noen av de verste statistikkene er for USA, der Florida for tiden er episenteret for epidemien.
Et sykehus i Los Angeles var så overveldet av COVID-19 tilfeller at det ble tvunget til å ivareta ofrene for sykdommen i en gavebutikk. Slik er den virkelige tilstanden i verdens rikeste land.
Et klassespørsmål
Trotsky sa en gang, og bemerket ordene til den store filosofen Spinoza, vår oppgave er: «verken å gråte eller å le, men å forstå.»
Vi blir stadig fortalt at vi må forene oss for å møte en felles fiende – en nådeløs, ubønnhørlig og usynlig fiende kalt COVID-19. “Vi står alle sammen i dette” – det er det falske og hyklerske slagordet, der de rike og mektige søker å avlede oppmerksomheten vår bort fra det åpenbare faktum at den nåværende pandemien også er et klassespørsmål.
Det er rett og slett ikke slik at «vi alle står sammen i dette». Tvert imot faktisk. Pandemien har avslørt de store splittelsene mellom rike og fattige: den virkelige forkastningen som deler samfunnet i de som er dømt til å bli syke og dø en forferdelig død og de som ikke er det.
Og like i hælene på pandemien kom den største økonomiske nedgangen i moderne tid. Den verdensøkonomiske krisen har rammet USA hardt. 40 millioner amerikanere søkte om arbeidsledighet under pandemien. Som alltid er det de fattige som lider mest.
I 2019 rapporterte Fed at fire av ti amerikanere ikke hadde nok kontanter på bankkontiene sine til å dekke en uventet utgift på 400 dollar. Og i løpet av de første månedene av 2020 tok situasjonen en dramatisk vending til det verre.
Bekymret over faren ved denne situasjonen, ble den herskende klassen tvunget til å sette i gang nødtiltak. Staten, som ifølge den frie markedsteorien skulle spille liten eller ingen rolle i det økonomiske livet, ble nå det eneste som kunne støtte det kapitalistiske systemet.
I mars godkjente amerikanske lovgivere mer enn 2,4 billioner dollar i økonomiske lettelser for bedrifter og husholdninger, i et forsøk på å lette på den økonomiske nøden millioner av familier lider av. Egentlig var det meste av disse pengene brukt på overdådige utdelinger til de rike. Men pengene som ble gitt til arbeidsledige tjente utvilsomt til å forbedre krisens virkninger på den fattigste og mest sårbare delen av samfunnet.
Men støtten har gått ned siden i sommer, og flere viktige programmer – inkludert fordeler for arbeidsløse gig-arbeidere og personer uten arbeid i mer enn seks måneder – ville utløpe i slutten av desember. Ettersom regjeringen har trukket tilbake støtten, går et økende antall mennesker uten tilstrekkelig mat eller havner bak på leie og andre kostnader.
Sult i USA
Mange befinner seg nå i en desperat situasjon. Etter å ha plutselig mistet jobben, står de overfor å miste hjemmene sine. De har ingen inntekt, og ikke nok penger til å legge mat på bordet. I verdens rikeste land går millioner av familier sultne.
Matusikkerheten har doblet seg siden i fjor, og nådde det høyeste nivået siden 1998, da data om amerikanske husholdningers evne til å få i seg nok mat for første gang ble samlet inn. En av åtte amerikanere rapporterte at de noen ganger eller ofte ikke hadde nok mat i november, ifølge en ny måling.
San Francisco-Marin Food Bank, som opererer i noen av de rikeste amerikanske fylkene – San Francisco og Marin – har betjent rundt 60 000 husstander, nivået er doblet siden før Covid-19. Den 14. desember rapporterte BBC News:
“Selv om sult ikke er noe nytt i Amerika, har pandemien hatt stor innvirkning. Matusikkerheten har blitt et utbredt nasjonalt spørsmål som ikke engang sparer de rikere regionene.
“Siden begynnelsen av november, ikke langt fra Trump National Golf Club i Virginia, i et område som tidligere hadde noen av de laveste sultratene i landet, matet Loudoun Hunger Relief mellom 750 og 1100 husstander i uken – en gjennomsnittlig økning på 225% fra det ukentlige gjennomsnittet før pandemien.
«Vi så folk som aldri hadde trengt å få tilgang til denne typen ressurser før,’ sier administrerende direktør Jennifer Montgomery.
«Det var åpenbart at de bare var en eller to lønnsslipper unna fra å befinne seg i store problemer.»
“Min stolthet er borte”
Ta Omar Lightner, en 42 år gammel lastebilsjåfør fra Florida. Han mistet jobben i februar på grunn av pandemien. Siden den gang har han levd av sparepengene sine på et motell i Jacksonville med kone og barn. Pengene deres går snart tomt.
«Sparepengene mine var på 22 000 dollar, da vi forlenget oppholdet», sier Lightner. «Det forløp seg til 17 300 dollar. Resten gikk til matkuponger. Det hjalp veldig. Men vi har to barn med kraftig autisme. Det er medisin og behandling å betale for.»
Mens Lightner fortsetter å lete etter jobb, er hans største og mest umiddelbare bekymring for hvordan han kan sikre seg et hjem for familien. De er fire uker etter i leie og står nå overfor utkastelse.
Som en del av motellets utkastelsespolitikk kan ting som anses som ikke-essensielle fjernes fra rommet. Denne uken har det vært TV-en, noe paret sårt trenger for å roe ned Jamal, hvis autisme innebærer at han ikke kan snakke.
«Vi er en familie på fem, det er ingen boliger tilgjengelig for oss akkurat nå,» sa Lightner.
“Min stolthet er borte. Vi er ganske hjemløse nå. Og jeg var en mann med stolthet. Jeg har jobbet hele livet. Vi hadde alltid et fint hus og fine kjøretøy.
“Jeg vet hvordan jeg vokste opp – jeg måtte jobbe for å få tak i de tingene. Og de er blitt tatt bort uten at jeg er skyld i det.»
Det er det virkelige, brutale ansiktet til kapitalismen i det 21. århundre. Det er ingen andre. Den første januar 2021 hadde ordene godt nytt år for minst 12 millioner amerikanske borgere en bitter og hul lyd.
Et godt nytt år for de rike
Men la oss ikke bli for dystre! Ikke alt var dårlige nyheter. Midt i dette uendelige havet av menneskelig elendighet, lidelse, sult og død, gjorde noen personer det veldig bra.
I en tid da mer enn 40 millioner amerikanere søkte på arbeidsledighetstrygd, så milliardærene at formuen økte med mer enn en halv billion dollar. For slike mennesker var 2020 virkelig et veldig lykkelig år. Og det er absolutt ingen grunn til å tvile på at 2021 vil bli lykkeligere.
Bare se på Amazon-eier Jeff Bezos. Han ble den første personen noensinne med en samlet erklært formue på over 200 milliarder dollar. Siden begynnelsen av mars, da USA så sine første omkomne med koronaviruset, har Mr. Bezos rikdom svulmet opp med 74 milliarder dollar. Så det er grunn til å heie!
Mr. Bezos tjener nå mer penger per sekund enn den typiske amerikanske arbeidstakeren tjener på en uke. Den gjennomsnittlige amerikanske mannen med en bachelorgrad vil tjene ca 2,2 millioner dollar i løpet av livet, Bezos tjener omtrent 2,2 millioner dollar på 15 minutter.
Med sine 200 milliarder dollar er han så rik at en gjennomsnittlig amerikansk utgift på 1 dollar er sammenlignbar med at Amazon-eieren bruker 2 millioner dollar. Hans formue er mer enn dobbelt så stor som hele det britiske monarkiet og er like stor som BNP til hele land.
Han var heller ikke alene om sin lykke. Casinomagneten Sheldon Adelson så sin formue øke med 5 milliarder dollar, mens Elon Musk så en økning på 17,2 milliarder dollar. Når man legger sammen tallene, har milliardærer i USA økt sin totale nettoverdi på 637 milliarder dollar under COVID-19-pandemien så langt.
Som vi har påpekt, kom en stor del av deres nye rikdom fra den generøse utdelingen til den offentlige lommeboka. Av den enorme mengden med penger som ble utdelt av regjeringen for å motvirke krisen, gikk mesteparten rett i lommene til den rikeste prosenten.
Velstandsvennlige skatteregler og smutthull holder milliardærene på toppen. Og det er bare de lovlige veiene som de velstående tar for å unngå å betale skatt. I 2017 estimerte forskere at om lag 10 prosent av verdens BNP ble gjemt bort i skatteparadis. En studie i 2012 fant at hele 32 billioner dollar ble holdt offshore av verdens rikeste mennesker.
Kløften som skiller de som har fra de som ikke har, har utvidet seg til en uoverkommelig avgrunn, noe som utvider den sosiale og politiske polariseringen og skaper en eksplosiv spenning i samfunnet. Dette faktum ble påfallende understreket av hendelsene i Washington de siste dagene.
Donald J. Trumps siste stand
Å få et rasjonelt innblikk i virkemåten til Donald Trumps kronglete hjerne er en oppgave som krever mye større intellekt enn det forfatteren av de nåværende linjene besitter. Det er imidlertid ikke helt umulig å komme med en dannet gjetning angående hans motiver i denne saken.
Kongressen har vært fastlåst siden sommeren angående en ny koronavirus-stimulanspakke som skulle hjelpe rundt 12 millioner arbeidere som sto overfor å miste hjelpen 31. desember.
Republikanerne og demokratene ble endelig enige om et kompromissforslag som ville utvide arbeidsledighetshjelpen til slutten av mars, blant andre lettelser. Men til alles forbauselse nektet presidenten å skrive under. Trump protesterte nå mot at beløpet som skulle gis til mottakerne var for lite, noe som var åpenbart sant, at han sto på siden til fattige amerikanere mot en gjerrig kongress var åpenbart falsk.
Faktum er at det lille beløpet som ble bestemt, var resultatet av republikanernes taktikk – det vil si Donald Trumps eget parti. Hvis han var motstander av dette, kunne han ha gjort synspunktene klare for lenge siden, og dermed spart mye tid og problemer. Men han gjorde ikke noe slikt.
Faktisk godkjente han det opprinnelige forslaget og holdt seg taus helt til siste øyeblikk da papirene landet på skrivebordet hans, bare noen få uker før han fikk servert en utkastelsesordre om å forlate det ovale kontoret. De to tingene var tydeligvis ikke urelaterte.
To ting er veldig tydelige her. Den første er at Donald J. Trump er veldig knyttet til sin posisjon som president for verdens største makt, og har ikke hastverk med å pakke koffertene sine. Tvert imot, han har til hensikt å holde seg til makten til det aller siste øyeblikk, med den samme desperasjonen som en druknet klamrer seg til siv.
Dessverre har presidentens tilførsel av siv blitt kraftig redusert i ukene siden valget. I en desperat aksjon som minner om Custer’s siste stand, blåste Donald Trump, i trass, en siste gang på hornet for å samle troppene sine til flagget.
Til sin enorme bekymring svarte bare en håndfull republikanske senatorer på kallet. Selv hans mest lojale støttespillere i hierarkiet til det republikanske partiet, gjorde beregninger, og trakk den logiske konklusjonen at diskresjon er den beste delen av tapperhet.
For å strø salt på såret, publiserte noen sleske varslere (antallet multipliseres med dagene) et båndopptak av presidenten der han forsøkte å presse Georgias statssekretær Brad Raffensperger til å “finne” 11 780 stemmer for å stanse Joe Bidens seier der. Det var sannsynligvis en faktor i beregningene til republikanske senatorer. De forlot ham som rotter forlater et synkende skip.
Slike handlinger av feig illojalitet er dypt krenkende for en mann som lenge har vært vant til underdannighet. Å forestille seg at et svik av denne størrelsesorden ville forbli ustraffet var ganske utenkelig. Og så mens andre var opptatte av å pakke julegavene sine, forberedte Donald en siste juleoverraskelse for sine tidligere venner og allierte – en de ikke ville glemme så lett.
Og selv om det betydde at millioner av fattige amerikanere ville bli sultne, ville han gå inn i historien som presidenten som ønsket å gi mer penger til de fattige. Det var selvfølgelig en løgn, denne presidenten har hevet kunsten med å lyve til helt nye nivåer.
Men det viktigste er ikke hva som er sant, men hva folk tror er sant. Og det folk tror vil vise seg å være veldig nyttig i det neste presidentvalget, da Donald J Trump, i motsetning til general Custer, vil ri igjen.
Man kan bare forestille seg følelsen av ondskapsfull glede som presidenten fikk, da han plutselig holdt tilbake hånden fra dokumentet, og dermed kastet en håndgranat inn i rekkene til republikanerne i Kongressen.
“Her har dere, mine fine venner! God Jul og Godt Nyttår! “
Donald J Trump hadde tilfredshet med å vite at selv om han ble tvunget til å forlate Det hvite hus, vil han ha gjort det med et smell, ikke med et klunk. Tiltaket forårsaket forferdelse i Kongressen. Men dette var ingenting sammenlignet med det som skulle komme.
Oppgjøret
Det borgerlige demokratiet er en veldig skjør plante, som bare kan blomstre i visse godt nærede jordarter. Historisk sett er det et privilegium bare holdt av de mest avanserte og velstående kapitalistiske nasjonene, der den herskende klassen har en tilstrekkelig overskuddsformue til å gi innrømmelser til arbeiderklassen, og derved avstumpe de skarpe kantene til klassekampen og forhindre en åpen konflikt mellom rike og fattige.
I veldig lang tid – i over 100 år når det gjelder land som USA og Storbritannia – lyktes den herskende klassen i å etablere en viss grad av politisk og sosial likevekt, og regjerte ikke ved bruk av direkte makt, men snarere av en slags av gentlemans avtale, et kompromiss mellom de antagonistiske klassene.
I Storbritannias tilfelle ble dette oppnådd av et system med to partier – de konservative og Arbeiderpartiet – som vekslet i å være i regjering med jevne mellomrom, uten å utfordre kapitalstyret. En lignende ordning eksisterte i USA med maktdelingen mellom republikanere og demokrater.
I virkeligheten var dette kompromisset en maske som tjente til å skjule de grunnleggende splittelsene i samfunnet og forhindre en alvorlig utfordring for status quo. Med ordene til den store amerikanske forfatteren Gore Vidal: «Vår republikk har ett parti – eiendomspartiet – med to høyresider.» Men kapitalismens krise har forandret alt. Det skarpe og voksende skillet mellom rik og fattig har ført til et sammenbrudd til det som var konsensus.
Overalt, under den tilsynelatende rolige overflaten, er det en syende misnøye, som avslører seg i periodiske utbrudd av folkelig raseri mot den gamle ordenen, dens institusjoner, dens politiske partier, dens ledere, dens moral og verdier. Denne misnøyen mangler riktignok et tydelig politisk uttrykk. Det er forvirret, usammenhengende, og til tider kan det til og med få et reaksjonært aspekt.
Denne mangelen på klarhet er neppe overraskende. Det er resultatet av den subjektive faktorens svakhet – det faktum at kreftene til genuin marxisme har blitt kastet tilbake, én hel historisk periode, og etterlater feltet åpent for alle slags forvirrede reformister og venstrereformister som ikke har noen klare ideer i seg selv, og er organisk ute av stand til å tilby løsninger til massenes brennende problemer.
I sin desperasjon etter å finne en vei ut av krisen søker massene et uttrykk og et utløp for sitt sinne over urettferdighetene i den nåværende miskrediterte sosiale og politiske orden. Denne misnøyen kan utnyttes av skruppelløse høyre-demagoger, av Donald Trump-sorten.
Men i slike forvirrede og heterogene bevegelser er det viktig at vi lærer å skille hva som er reaksjonært fra det som reflekterer en usammenhengende protest mot status quo, og ikke bli kastet ut av kurs av sekundære faktorer og emosjonell impresjonisme.
Overfladiske impresjonister som Paul Mason i Storbritannia og mange andre på den såkalte venstresiden internasjonalt ser bare de reaksjonære elementene i Trumpismen, som de tåpelig identifiserer med fascisme, uten å vise den minste forståelse av hva fascisme egentlig er. Slik forvirring kan ikke hjelpe oss til å forstå den virkelige betydningen av viktige fenomener.
Dette tullet fører dem direkte inn i sumpen av klassesamarbeidspolitikk. Ved å fremme den falske ideen om «det mindre onde», inviterer de arbeiderklassen og dens organisasjoner til å forene seg med klassens fiende, de borgerlige liberalistene som angivelig står for «demokrati».
Enda verre, ved å kontinuerlig tvinge frem den påståtte faren for fascisme, avvæpner de arbeiderklassen når de står overfor ekte fascistiske formasjoner i fremtiden. Som vi skal se, forstår de seriøse kapitalstrategene hva som skjer langt bedre enn de uvitende falske venstre- og eks-marxistene som Paul Mason.
Men å gå tilbake til begivenhetene i Washington. Til slutt er det de indikerer, det faktum at polariseringen i samfunnet har nådd det kritiske punktet der institusjonene for det borgerlige demokratiet testes til ødeleggelse. Det er grunnen til at den herskende klassen og dens politiske representanter overalt er forferdet over oppførselen til Donald J Trump.
Som politisk strateg er ikke Trump noe særlig. En uvitende empiriker, hans eneste mål i livet er selvprojeksjon og å holde på makt og prestisje. Dette er virkelig en veldig enkel oppskrift for en mann som ikke har noen identifiserbare prinsipper av noe slag. Og selv om han ikke er spesielt intelligent, har han fått av sin skaper en umistelig dose med dyrelist.
Trump ble aldri forlikt med ideen om å miste kontoret i noe så vulgært som et valg. Han bestemte seg allerede på forhånd for at resultatene var rigget (hvilken annen mulig forklaring kunne det være?) Hans påfølgende handlinger var derfor helt forutsigbare.
Han følte seg forrådt av sine republikanske ledere (hvorav mange hater ham, men alle frykter ham), og vendte seg til sitt eneste pålitelige støttepunkt: hans massebase, som til tross for alt, forblir urokkelig lojal mot mannen som de ser som deres stemme og deres eneste håp i et håpløst korrupt og kynisk Washington.
Det var derfor ikke overraskende at han forsøkte å mobilisere denne massebasen i det som trolig kan være et siste desperat forsøk. Dette var utvilsomt en risikabel ting å gjøre, men Donald, som alle gamblere, ser ut til å trives med risikable trekk, spesielt når innsatsen er så høy.
Visse ting følger imidlertid fra dette. Mannen som ved sine handlinger har utdypet alle feillinjene i det amerikanske samfunnet, og skapt en borgerkrigstilstand mellom demokrater og republikanere, har nå erklært krig mot sitt eget parti og truer med å splitte det republikanske partiet fra topp til bunn.
Hans maniske taler var tydelig ment å oppmuntre den allerede rasende mobben utenfor Det hvite hus til å angripe kongressen og dermed (håpet han) hindre bekreftelsen av Joe Bidens valgseier. Men det merket seg at hans hovedmål ikke var demokratene, men nettopp republikanerne i kongressen, og spesielt visepresident Mike Pence, som han oppfordret til å forhindre at sesjonen skulle finne sted.
På dette tidspunktet hadde imidlertid Pence og de andre hovedlederne til republikanerne bestemt seg for at nok var nok. I virkeligheten brøt de med Trump, og Trump har brutt med dem. Disse handlingene har påført dype sår i det republikanske partiet, sår som ikke lett helbredes. En åpen splittelse i det republikanske partiet kan ikke utelukkes.
Hvorvidt Trump har andre triks i ermet før innvielsen av den nye presidenten, er vanskelig å forutse. Fra hans første reaksjon ser det ut til at han er blitt kastet ut av balanse av angrep fra alle sider og tvunget han til en hastig retrett. Det vil kaste basen hans i forvirring, uten å tilfredsstille fiendene i kongressen som krever at han umiddelbart fjernes fra embetet.
En ting er klart. Den herskende klassen ble ikke underholdt av hans siste stunt, som politiet (av uklare grunner) så ut til å være uforberedt på. Vi kan være ganske sikre på at lovens og ordenens krefter på innvielsesdagen vil bli mobilisert for å sikre at det ikke blir noen repetisjon av onsdagens kaos, at alle som prøver å skjemme bort partiet vil bli belønnet med en sprukket hodeskalle.
Donald Trump, som til slutt innser at spillet er over, lover at han vil gå stille. Han gjør det i full forståelse med at alternativet er å bli eskortert fra lokalene av guttene i blått til nærmeste tilgjengelige politibil. Forutsatt alltid av at han ikke blir fjernet tidligere av en ny anklagelse – denne gangen av den mer alvorlige anklagen om “opprør” mot republikken.
Det vil selvfølgelig ikke være slutten på saken. Tvert imot, det virkelige dramaet har bare så vidt begynt. Etter å ha vunnet to senatseter i Georgia, vil Joe Biden nå ha kontroll over kongressen. Han vil ikke ha noen unnskyldning for ikke å gjennomføre den politikken som hans støttespillere forventer.
Men den utdypende økonomiske krisen, forverret av en enorm gjeld, betyr at Biden-administrasjonen veldig raskt vil skuffe håpene til de millionene som stemte på ham som «det mindre onde». En ny og stormfull periode med klassekamp vil nå åpne seg, som vil forvandle det amerikanske samfunnet fra topp til bunn og åpne for en revolusjonær utvikling.
Kapitalens strateger trekker konklusjoner
Konsekvensene av dette blir stadig tydeligere for de mer framsynte representantene for den herskende klassen, som har en langt klarere forståelse over perspektivene enn det dumme og impresjonistiske «venstre” som ikke kan se lenger enn nesa.
Financial Times publiserte den 29. desember en artikkel med tittelen: «En bedre form for kapitalisme er mulig.» Den ble signert av redaksjonen, og bærer derfor preg av å være en redaksjonell godkjenning av en av de mest autoritære tidsskriftene til borgerskapet. Av den grunn er det verdt å sitere artikkelen utførlig.
I den leser vi følgende:
“Stillheten i juleferieperioden er et øyeblikk å huske hvordan Fødselshistorien beskriver Jesus familie: sendt på veien ved absurde administrative regler, uten innkvartering, og en fødsel i uverdige forhold.
«Vi kan merke oss hvor godt den usikkerheten også kan beskrive en underklasse i de rikeste samfunnene menneskeheten noen gang har kjent. Pandemien har satt et sterkt lys på de sårbare delene av rike lands arbeidsmarkeder.
“De fleste av oss er avhengige – til tider bokstavelig talt for livet – av at folk fyller hyller, leverer mat, rengjør sykehus, tar vare på gamle og svake. Likevel er mange av disse usungne heltene underbetalt, overarbeidet og lider av uforutsigbare arbeidsmuligheter og usikkerhet mens de er på jobben.
“En neologisme som ble laget for å beskrive dem -«prekariatet»- er passende. I løpet av de siste fire tiårene har arbeid ikke sikret stabile og tilstrekkelige inntekter for et økende antall mennesker. Dette viser seg i stillestående lønninger, uberegnelige inntekter, ikke-eksisterende økonomiske buffere for nødsituasjoner, lav jobbsikkerhet og brutaliserte arbeidsforhold – til det punktet i slike groteske episoder som kvinnen som fødte i en toalettboks i frykt for å gå glipp av et skift.
“Mange har en økende risiko for å bli hjemløse og for epidemier av narkotika- og alkoholrelaterte sykdommer. Velferdssystemer kan hjelpe – men kan også fange allerede sårbare mennesker i labyrintiske administrative Catch-22-er.
«Dette er et langvarig problem, men det intensiverte kraftig i 2020. De fleste jobber i prekariatet krever fysisk tilstedeværelse for manuelt servicearbeid, og etterlater arbeidstakere mer utsatt for koronavirussmitte og for inntektstap ved nedstengninger.»
Det sentrale problemet er angitt her med beundringsverdig klarhet. Men hva er løsningen? Forfatteren informerer oss om at:
“Det er en moralsk nødvendighet å hjelpe de fattigste. Men å løfte mennesker ut av økonomisk usikkerhet er også i stor interesse til de bedre stående.»
Prisverdige følelser virkelig! Disse linjene minner om Charles Dickens berømte historie «A Christmas Carol»: der den misantropiske, pengegriske kapitalisten Scrooge gradvis blir overbevist om å rette opp sine laster, dele noe av sin rikdom med de fattige og sårbare, og generelt bli en bedagelig og snill gammel herre.
Denne sentimentale avslutningen er utvilsomt den svakeste delen av historien, og formidler bare forfatterens fromme ønsker og dagdrømmer. Den virkelig verdifulle delen er dens begynnelse, som nøyaktig beskriver kapitalismens virkelige moral.
Forfatterne av FT- artikkelen ser ut til å være ubehagelig klar over nytteløsheten i ethvert forsøk på å appellere til den bedre naturen til den uanstendig rike minoriteten som dominerer samfunnet på grunnlag av et antatt «moralsk imperativ for å hjelpe de trengende».
Dette var allerede tydelig for Charles Dickens, som beskriver de meningsløse menneskers forfengelige forsøk på å skaffe seg en donasjon fra Scrooge for veldedighet:
«Finnes det ingen fengsler?» sa Scrooge. «Finnes det ingen arbeidsanstalter?»
«De finnes fortsatt», svarte mannen, «jeg skulle ønske jeg kunne si at de ikke fantes.»
“Mange kan ikke dra dit; og mange vil heller dø.”
«Hvis de vil heller dø,» sa Scrooge, «hadde de bedre gjort det og redusert overskuddspopulasjonen.»
Her har vi den autentiske stemmen til kapitalismen: den kalde, kalkulerende stemmen til markedsøkonomien, til den reaksjonære Malthus: den virkelige ondskapsfulle, gripende, egoistiske og grusomme stemmen til pengene og mennene – som har forblitt uendret fra Dickens tid, til nåtiden.
Etter å innse meningsløsheten i å appellere til kapitalistenes edlere instinkter, appellerer artikkelen til deres egeninteresser (deres grådighet og egoisme). Her er vi på fastere grunn!
“Det er ikke bare det at de bedre stilte har mest å tape dersom en fortsatt økonomisk polarisering fører til en avvisning av kapitalismen. De har også mye å tjene på å ta tak i det.”
Men ingen moralsk forkynnelse vil ha noen innvirkning på disse skapningene, akkurat som den ikke hadde noen innvirkning på Scrooge. Det som fikk ham til å ombestemme seg, var ikke moralske imperativer, men frykt – frykten og angsten som ble produsert av spøkelsene som Dickens sendte for å hjemsøke ham.
Derfor tar forfatteren av FT- artikkelen den kloke avgjørelsen om å skremme de borgerlige ved å konfrontere dem med de uunngåelige konsekvensene av den nåværende situasjonen. Det er et langt mer skremmende prospekt enn julens ånd som fortsatt har å komme:
“Grupper som er etterlatt av økonomiske endringer, konkluderer i økende grad at de ansvarlige ikke bryr seg om deres vanskelige situasjon – eller verre, har rigget økonomien til egen fordel mot de som befinner seg på grensene.
“Sakte, men sikkert, setter dette kapitalismen og demokratiet opp mot hverandre. Siden den globale finanskrisen, har denne følelsen av svik drevet et politisk tilbakeslag mot globaliseringen og institusjonene for det liberale demokratiet.
“Høyrepopulisme kan trives i dette tilbakeslaget mens de lar det kapitalistiske markedet være intakt. Men ettersom det ikke kan innfri løftene til de økonomisk frustrerte, er det bare et spørsmål om tid før høygaflene kommer ut mot kapitalismen selv, og for rikdommen til de som drar nytte av den.” (Min vektlegging, AW)
Å ja, de seriøse borgerlige strategene forstår de revolusjonære implikasjonene mye bedre enn de nærsynte reformistene. De kan se at de voldsomme svingningene til den offentlige opinionen til høyre veldig lett kan være forberedelsen til enda kraftigere svinger til venstre, som de misfornøyde massene (bevæpnet med høygafler, for å lage analogier til den franske revolusjonen eller bondeopprør) kan snu i en antikapitalistisk retning.
Artikkelen fortsetter:
“Epidemien med lavtlønnede, usikre jobber gjenspeiler en manglende spredning av de mest avanserte produksjonsmetodene fra økonomiens grense til dets innland. Selve eksistensen av et prekariat beviser at ressurser – menneskelige, fysiske og organisatoriske – blir bortkastet.»
«En polarisert økonomi er ikke bare urettferdig, men ineffektiv.»
Ja, dette er helt sant. Det kapitalistiske systemet er virkelig bortkastet og ineffektivt. Dette har vi kjent til i veldig lang tid. Det må derfor erstattes av et annet system – et som er basert på en harmonisk, rasjonell planøkonomi der drivkraften er tilfredsstillelse av de manges behov, ikke det vanvittige kjøret om å oppnå en uanstendig rikdom for de få.
Denne konklusjonen er helt uunngåelig. Men den er helt utenfor rekkevidden til vår velmenende forfatter, som konkluderer (uten å gi noen grunner) at: “alternativene er verre for alle”.
Hvorfor det skulle være tilfellet blir aldri forklart. Forfatteren kan ikke se noe utover det eksisterende kapitalistiske systemet, og drømmer derfor om å reformere det til noe bedre. Men kapitalismen kan ikke reformeres, slik de dumme reformistene forestiller seg. De anser seg som realister. I virkeligheten er de den verste typen utopister.
For å redde kapitalimsen, sier han, må deres forsvarere “pusse vekk de røffere kantene”
«Vindene endrer seg,» kunngjør han triumferende:
“Politikere fra Joe Biden til Boris Johnson har mandater til å ‘bygge det tilbake bedre’; vokterne av den ortodokse økonomien har forkastet synspunktet om at ulikhet er prisen på vekst. Kapitalisme kan lages for å sikre verdighet for alle.”
For et vakkert bilde!
Alt blir derfor redusert til å drømme om en annen type kapitalisme – en finere, snillere, mer human kapitalisme, akkurat som Dickens drømte om en hyggeligere, snillere, mer human Scrooge. Det er unødvendig å si at den ene drømmen er like meningsløs og utopisk som den andre.
Hvorfor vi er optimister
“Alt i alt har krisen gravd seg bort som den gode gamle mulvarpen den er”, Marx til Engels, 22. februar 1858
Det kapitalistiske systemet er syk, dødssyk. Symptomene på dette er veldig tydelige. Under overflaten, overalt, er det et syende sinne, raseri, bitterhet og hat mot det eksisterende systemet, og dets hyklerske moral, urettferdighet, utålelig ulikhet og likegyldighet til menneskelig lidelse.
De gamle institusjonene, som en gang ble betraktet med respekt, blir nå sett på med full forakt av massene, som føler seg forrådte og forsømte. Politikere, dommere, politi, media, kirkene – alle blir sett på som fremmede og korrupte.
Institusjonene for det formelle borgerlige demokratiet var basert på antagelsen om at kløften mellom rik og fattig kunne holdes innenfor håndterbare grenser. Men den fortsatte veksten av ulikhet har skapt et nivå av sosial polarisering som ikke har blitt sett på flere tiår.
Den tester de tradisjonelle mekanismene for det borgerlige demokratiet til dets ytterste grenser, og utover disse grensene. Dette ble sett veldig tydelig i hendelsene i USA det siste året.
De spontane opprørene som feide over landet etter drapet på George Floyd, og de påfølgende ukjente hendelsene som pågikk før og fulgte presidentvalget markerte et vendepunkt i hele situasjonen. Her, i fosteret, har vi oversikten over den revolusjonære utviklingen i fremtiden.
Året 2021 blir et år som ingen andre. Blir det et godt nytt år, slik optimistene spår? Det vil selvfølgelig være et godt nytt år for denne lille minoriteten som har grunn til å være lykkelige – de færre enn 1 prosent av befolkningen som har ubegrenset kontroll over rikdommen produsert av det store flertallet.
Men for flertallet kan det ikke være snakk om et godt nytt år. For dem er fremtiden under kapitalismen bare dyster. Likevel forblir vi sta og trassig optimistiske i fremtiden – ikke fremtiden for det kapitalistiske systemet, men fremtiden for den revolusjonære klassekampen som er bestemt til å velte systemet en gang for alle.
Veien til en lykkelig fremtid avhenger av et grunnleggende brudd med fortiden. Veien som ligger foran oss vil være hard. Arbeiderklassen vil tre inn på en veldig tøff skole. Men fra den skolen vil den trekke nødvendige lærdommer.
Etter en lang periode med relativ inaktivitet, strekker arbeiderklassen sine lemmer, som en idrettsutøver som forbereder seg på å delta i en avgjørende konkurranse. Det, og det alene, gir oss håp og optimisme for menneskehetens fremtid.