Følgende er en uttalelse fra den Internasjonale Marxistiske Tendensen om den israelske volden mot Gazastripen de siste dagene, som har fortsatt å eskalere. Vi sier: Stans bombingen, stans okkupasjonen – verdens arbeidere og unge, mobiliser dere og kjemp for et fritt Palestina som en del av en sosialistisk føderasjon av Midtøsten!
[Source]
De israelske forsvarsstyrkenes (IDF) bombing av Gaza intensiveres i skrivende stund. Tusenvis av bomber blir sluppet ned av den mektigste militærmakten i Midtøsten over et av de mest tettbefolkede og fattige områdene i verden. I mellomtiden angriper lynsjemobber av ekstremt høyreorienterte sionistiske bosettere og fascistiske gangstere, i samhandling med de israelske statsstyrkene, nå palestinske nabolag i selve Israel. De ødelegger hus, eiendommer og butikker, banker opp og dreper uskyldige mennesker, bare fordi de er palestinske, i en bølge av rasistisk terror som kun kan beskrives som en pogrom.
Befolkningen i Gaza har ingen andre steder å gå til og mangler alt – energi, rent vann, grunnleggende sykehusutstyr og mat – etter å ha vært utsatt for en blokade som fra før av har krevd hundrevis av liv i løpet av de siste månedene.
Ikke noen grad av raseri eller “moralsk indignasjon” uttrykkes av vestlige imperialistiske makter, enten fra USA eller det “siviliserte” Europa over lidelsen den israelske regjeringen daglig påfører den palestinske befolkningen i Gaza, på Vestbredden, i Øst Jerusalem og i selve Israels territorium. Hykleriet til imperialismens reaksjonære lakeiregimer i Riyadh, Dubai, Amman og Kairo er også avslørt.
Tvert imot fordobles det daglige marerittet fra tiår med imperialistisk «fred» med stadig mer blodig imperialistisk vold som har til formål å knekke det palestinske folkets motstandskraft. Den israelske herskende klassen bruker både «fred» og krig til å forfølge sitt reaksjonære mål om etnisk rensing av det som de betrakter som sitt eget. Deres motto er «hva vi har, det beholder vi» – «Eretz Israel», uten den palestinske befolkningens ubeleilige tilstedeværelse. Dette prosjektet med etnisk rensing og institusjonell diskriminasjon er innskrevet i stormasten til den rasistiske jødiske nasjonalstatsloven, vedtatt av Netanyahu sommeren 2018 og velsignet av den amerikanske presidenten Donald Trump.
Som alltid er sannheten krigens første offer. De internasjonale mainstream-mediene som kontrolleres av kapitalistene, gjentar den gamle og utslitte sangen om at volden “må stanses på begge sider» og anerkjenner Israels rett til å «forsvare seg selv», som om de «to sidene» kan sammenlignes med hverandre. Å late som om man er «nøytral» i en situasjon som denne tilsvarer bare å ta undertrykkerens side mot de undertrykte.
De kaller det krig, men dette er ikke en «krig». Dette er et ensidig forsøk på å bryte ned det palestinske folkets legitime ønske om et hjemland og forsvaret av deres grunnleggende menneskerettigheter. Det er et normalt trekk for imperialistisk «fred», at ethvert forsøk fra palestinske arbeidere og unge på å gjøre fredelig motstand mot den daglige undertrykkelsen kriminaliseres og møtes med hensynsløs og blodig undertrykkelse.
Dette har i stigende grad vært avslørt i de seneste ukene med undertrykkelsen av massebevegelsen mot utkastelser i Sheikh Jarrah-kvarteret i Øst Jerusalem. Dette ble fulgt opp av den israelske statens undertrykkende styrkers blodige angrep på fredelige tilbedere, som på provoserende vis ble forhindret i å få adgang til Al Aqsa-Tempelhøyden i Jerusalem – det viktigste religiøse senteret for muslimer – mot slutten av ramadan.
Denne siste provokasjonen ble designet til å skape en konflikt med Hamas. Det var en bevisst beslutning fra Netanyahus side, et desperat forsøk på å fornye sin legitimitet som Israels “sterke mann” og forhindre dannelsen av en koalisjonsregjering han ville bli utelukket fra. Det er ikke første gang at Netanyahu har spillet kortet med anti-palestinsk hat for å samle den israelske herskende klassen og for å tvinge den jødiske befolkningsmassen i Israel og i utlandet til å støtte de mest reaksjonære foranstaltninger som hans regjering har skapt i «sikkerhetens» navn.
De foreløpige tallene på drepte palestinere er 119 (hvorav 31 er barn og 19 kvinner), taler for seg selv. IDF’s påstand om å «ramme militære mål» er fullstendig hyklersk, og den rene asymmetrien og den uforholdsmessige balansen mellom styrkene i denne såkalte krigen er avslørt.
Syv israelere har også blitt drept (inkludert to palestinere, som ikke hadde noen tilfluktsrom i sine nabolag) som følge av de hundrevis av rakettene Hamas har avfyrt mot Israel. Avfyringen av disse rakettene er fullstendig kontraproduktive for den palestinske kampen og tjener kun til å styrke Netanyahu og skyve de israelske arbeiderne i armene på den israelske staten.
Som marxister og internasjonalister er vi ikke nøytrale eller står ovenfor partene i en slik konflikt. Vi forsvarer palestineres rett til et hjemland og deres rett til å gjøre motstand mot undertrykkelse og forsvare eget levebrød med alle nødvendige midler. De undertryktes vold kan aldri likestilles med undertrykkernes vold.
Et annerledes scenario
Et veldig betydelig trekk ved de siste protestene er at de hovedsakelig har involvert palestinere innenfor den grønne linje, i et hittil usett antall. Det vil si at de involverer dem som lovlig er (andreklasses) israelske borgere. Denne bevegelsen har vært ledet av en ny generasjon av kjempere, som avviser de mislykkede strategiene til det såkalte palestinske folkets lederskap, både Fatah og Hamas.
Det som også er annerledes enn tidligere er konteksten dette skjer i. Flere og flere arbeidere og unge over hele verden, inkludert jødiske arbeidere og unge, har i den seneste perioden erfart statlig undertrykkelse av massebevegelser i egne land. På grunn av egne erfaringer har de begynt å se gjennom skyen av løgner som mainstream medier har skapt. Det palestinske folkets massebevegelses motstand i Israel har for millioner av mennesker over hele verden avslørt karakteren til den undertrykkende mekanismen som den israelske staten har innført for å kvele palestinernes levebrød og legitime forhåpninger. Dette gir gjenklang i den revolusjonære stemningen som utvikler seg i samfunnet.
Massedemonstrasjoner mot angrepet på Gaza og de anti-palestinske pogromene har vært innkalt over hele verden. Mens vi skriver forsøker tusenvis av palestinere fredelig å komme seg inn i Israel over grensen til Jordan for å demonstrere til støtte for deres brødre og søstre i Palestina. De avslører samtidig de arabiske regimenes hykleri og deres såkalte «støtte til den palestinske saken».
Det er den internasjonale arbeiderbevegelses plikt å støtte de palestinske massenes motstand og avsløre løgnene og interessene som forsvares av alle kapitalistiske regjeringer, særlig i de viktigste imperialistiske landene. De hyklerske oppfordringene til «fred» og «forhandlinger» fra FN eller den ene eller den andre imperialistiske makten vil aldri kunne forsvare palestinernes rettigheter. Det kan faktisk aldri bli fred og en avslutning på det nåværende marerittet så lenge kapitalismen og imperialismen stadig dominerer planeten. Det kan ikke finnes noen permanent løsning på det palestinske folkets lidelser, før kapitalismen er styrtet i de imperialistiske kjerne landene.
Vi må betrakte denne bevegelsen som en del av det internasjonale revolusjonære opprøret mot kapitalismen. Netanyahus satsing kan gi tilbakeslag på grunn av kombinasjonen av mobiliseringene som utvikler seg i Israel og internasjonalt. Bekymret over massebevegelsen som utvikler seg blant palestinere innenfor Israels territorium er IDF-militæret og den israelske herskende klassen uenige om de skal fortsette eller innstille angrepet på Gaza ved å late som at de har nådd målene. Samtidig truer de med å sende hæren inn i Gaza med bakketropper, som de gjorde i 2014, da de drepte over 2.300 palestinere. Hvis de forsøker å gjøre det vil vilkårlige drap øke enda mer og bli møtt med enda større indignasjon.
Krig og den imperialistiske «fredens» forgiftede frukt
Det vi i dag er vitne til i Israel og Palestina er intet mindre enn de forgiftede fruktene til den imperialistiske «freden». Den palestinske befolkningen blir gradvist ekspropriert og kvalt av et system som er designet til å marginalisere dem. Netanyahu har i denne prosessen satt sin lit til den sionistiske ekstreme høyrefløyen, inkludert dens fascistiske utkant, og har fått støtte fra de jødiske bosetterne. Ved å gi dem innrømmelser har han satt sin politiske formue på spill for deres sak, hvilket har oppmuntret deres handlinger enda mer.
Israel befinner seg i en institusjonell krise, det tredje valget på rad har ikke gitt noe klart flertall. Inntil videre har Netanyahu vært i stand til å navigere i det stormfulle farvannet og overlevd korrupsjonsskandalene. Men han er iferd med å bli mer og mer desperat. Hans erkefiende general Benny Gantz mistet all troverdigheten han hadde oppnådd med sin tidligere antikorrupsjons-polemikk mot Netanyahu, da han besluttet å inngå i en koalisjonsregjering med ham. Gantz forsøker nå å fremstå som enda mer rabiat anti-palestinske enn sin rival, ved å fremheve legitimiteten sin som tidligere øverstkommanderende under massakren i Gaza i 2014. Et forsøk på å komme ut av det politiske dødvannet ble iverksatt ved å utpeke Yair Lapid til å danne en ny regjering uten Netanyahu, men dette forsøket har nå blitt droppet.
Den israelske staten er mektig, men det er klare tegn på at der er en krise under oppseiling i selve hjertet av den sionistiske staten.
Trumps bål av 70 års amerikansk utenrikspolitikk
Den amerikanske imperialisme har alltid støttet Israel. Det fremgår av de overdådige subsidiene som USA har gitt Israel, og uten den ville den israelske herskende klassen hatt det vanskelig med å konsolidere sin økonomiske og militære overlegenhet i regionen. USA’s utenriksminister, general Alexander Haig, beskrev en gang Israel som «det største amerikanske hangarskipet i verden, som ikke kan senkes».
USAs makt i regionen var imidlertid også i tiår basert på en påstand om å være «upartisk» i forhold til det palestinske spørsmålet. På denne måten lyktes den amerikanske imperialismen å fengsle den palestinske kampen for nasjonal befrielse ved å presse en rekke «fredsavtaler» på det palestinske lederskapet gjennom press fra en stor koalisjon av allierte i regionen ( de reaksjonære arabiske regimene i Jordan, Egypt, Saudi-Arabia, Golfstatene osv.) Dette førte til Oslo- og Madrid-avtalene i 1993 og dannelsen av Den Palestinske Selvstyremyndigheten, som marxistene den gangen advarte mot for å være en dødelig felle for de palestinske massenes nasjonale aspirasjoner.
USAs tidligere president Trump ga opp denne påstanden ved å anerkjenne Jerusalem som Israels udelte hovedstad og den rasistiske jødiske nasjonalstatsloven. Han lagde et bål av den 70 år gamle amerikanske utenrikspolitikken i regionen og senket dermed hele ideen om en tostatsløsning. Denne prosessen kulminerte i Trumps groteske «Århundrets avtale» og de såkalte Abraham-avtalene.
Det ble sendt et sterkt budskap til palestinere: «Hvis dere ønsker å forsvare deres levebrød, kan dere kun stole på deres egne styrker». Det ble mottatt og forstått. Dette er grunnlaget for den uventede motstanden og den fornyede kampen overfor de siste månedenes fortsatte provokasjoner. Og det må være grunnlaget for å bygge opp ungdommens og arbeiderklassens internasjonale revolusjonære bevegelse mot imperialisme, kapitalisme og undertrykkelse i hele verden.
Ingen tillit til imperialistiske «fredsplaner». For palestinernes rett til et genuint hjemland!
Den Internasjonale Marxistiske Tendensen er fullstendig solidarisk med det palestinske folket som er utsatt for enda et barbarisk angrep fra de israelske væpnede styrkene, og avviser alle de unnskyldningene som Netanyahu-regjeringen har fremført i et forsøk på å rettferdiggjøre døden og ødeleggelsene som den påfører dem.
Det palestinske folket har rett til et hjemland, og så lenge dette ikke er oppnådd vil konflikten fortsette. Den sionistiske herskende klassen i Israel vil imidlertid aldri gi palestinerne et genuint hjemland. Derfor må den styrtes. For at det kan skje må det israelske samfunnet splittes langs klasseskillene.
Israel er et av de mest ulike samfunnene i verden. Den samme herskende klassen som undertrykker palestinere, angriper også levestandarden til israelske arbeidere og unge. Siste år så vi massive protester mot Netanyahu. Den revolusjonære mobiliseringen av de palestinske massene må være støttet av den antiimperialistiske og antikapitalistiske arbeiderbevegelsen verden over.
De palestinske arbeiderne og unge har også rett til å forsvare seg selv og deres nabolag mot angrepene de blir utsatt for av de sionistiske bosetternes fascistiske bander med den israelske statens medvirkende. Dette skjer allerede ved opprettelsen av nabolags eller folkelige selvforsvarskomitéer i Haifa og andre byer.
Ethvert skritt i retning av en utvikling av klassekamp blant palestinske og jødiske arbeidere og unge som bryter med den sionistiske staten må oppmuntres og støttes. Kun på denne måten kan det sionistiske styre bringes til slutt og at det kan opprettes en stat som gir like rettigheter til både jøder og palestinere.
Dette vil imidlertid kun være mulig i en stat som kontrolleres av alminnelige arbeidende mennesker, både jøder og palestinere, og det innebærer en sosialistisk stat, hvor det ikke er noen privilegert herskende elite ved makten.
Mobiliser for internasjonal solidaritet fra arbeiderklassen til å stanse bombingen av Gaza!
Støtt palestinernes motstand!
Intifada inntil seier!
Stans okkupasjonen!
For både palestinernes og jødenes rett til et hjemland innenfor en sosialistisk føderasjon av Midtøsten!